«Hope is the thing with feathers on…»

Det nærmer seg påske. Folk pløyer snart krim i kilovis med grufull død som hovedingrediens. Kanskje det blir sånn i en kultur som strever med å forholde seg til døden som en naturlig del av livet? Samtidig synes mange at Bibelens påskefortelling er i overkant brutal. Men vi trenger denne årlige påminningen om at døden ikke er endelig. Vi greier aldri å få verden til å bli pen og pyntelig, så vi trenger håp.

I vår verden finnes det så mange motstridende historier, en larm av ulike lengsler, et aldri hvilende spill av skygger og lys. Så uten helt å lykkes prøver jeg å lese av verden: brutalt krasjende inn i en alpe-fjellvegg i ene øyeblikket: bunnløs sorg med forgreininger over hele Europa. Så ser jeg opp fra skjermen og ser de spill levende øynene til seksåringen min som har skåra fire mål i fotballkampen. Et sted i Middelhavet kikker en mor mot en annen datter som kjemper for livet på en elendig redningsflåte. Noen mil nord for dem ankommer en lykkelig storfamilie sitt lukseriøse feriested. At tilværelsen er tvetydig, er selvsagt å underdrive.  Men hvor i all verden begynner jeg?

Et sted å begynne, er med håpet. Den amerikanske dikteren Emily Dickinson på 1800-tallet et merkverdig og tilbaketrukket liv i sin bolig i Amherst, Massachusetts. Det er fra hennes dikt jeg har hentet overskriften. Jeg husker henne som en merkelig figur fra bøkene i studietida. l det ytre levde hun et uspennende og forutsigbart liv, men diktene og brevene hennes nådde mye lenger enn hun kunne ha ant. Den samme Dickinson er i dag et selvskrevet navn på enhver pensumliste for amerikanske skolebarn- og det er merkelig at noe så lite spektakulært kunne bli så slitesterkt.

Kanskje fordi hun skrev nettopp om håpet? Kanskje fordi hun som en liten og sårbar kvinneskikkelse selv ble en representant for håpet og det menneskelige?

Påsken gjenforteller den store historien for oss; en menneskeslekt som mer enn noe annet trenger håp.

Hun skrev i alle fall med hjertet da hun beskrev håpet som noe med fjær, noe som kan lette, noe som motsier livets evinnelige gravitasjon, noe som peker oppover, fra dype daler og mot steder der lufta er klarere, der vi har bedre utsikt.

Englene i påskefortellingen minner meg også på håpets anti-gravitasjonslover. Deres standardhilsen, frykt ikke! handler om håp. Når frykten hives ut, får håpet plass. Alt menneskelig håp når et historisk nullpunkt den første langfredagen. Hvordan kan noe komme etter en slik dag? Suset fra englevinger første påskedag løfter stille men myndig håpet med fullstendig fornyet kraft som en fane over tilværelsen vår.

Påsken gjenforteller den store historien for oss; en menneskeslekt som mer enn noe annet trenger håp. Kanskje det ikke er engler du ser etter denne påsken. Men se etter fjær og frø som vinden bærer med seg, små påminnelser om håpet, tegn på at at vi hører til i en sammenheng der vi ikke må skape all mening selv, men der vi også blir løftet og båret.

God påske.